– Presset på meg er veldig stort for å levere videre

Årets pangdebutant skrev mesteparten av sin mulitiprisnominerte bok på en mobiltelefon og er storfan av Dostojevskij. Nå leter han etter sin neste litterære stemme – og har i mellomtiden en ny tekst på trykk et noe uventet sted.

Blant Alf Prøysen og Anne Cath Vestly, Selma Lagerlöf og andre favoritter innen tekst, eventyr, dikt og sanger som Ingebjørg Bratland løfter frem i sin antologi «Klokkene kallar», dukker det nemlig opp en novelle kalt «O jol med din og min glede».

Og det er Gulraiz Sharifs skildring av en pakistansk familie som satser på norsk julefeiring med halalpinnekjøtt og juletre og forviklinger. Med samme glimt i øyet, men noe nedtonet i forhold til «Hør her'a!».

– Det er en morsom, familievennlig novelle. Mye humor og julestemning og kos. Det var stas å bli spurt, og Ingebjørg likte den. Det er jeg veldig glad for. Da fikk jeg skrevet en profesjonell novelle. Det har jeg ikke gjort siden videregående, ler barneskolelæreren som viser seg å være storfan av Bratland og sørget for å få autografen hennes til begge barna.

– «Jul i svingen» er en av mine favorittsanger. Den er bare råfin, sier han til NTB.

Føler presset

Den freidigere «Hør her'a!» ble nominert til to av Bok-Norges gjeveste priser: Først Bokhandlerprisen, der Tore Renberg i forrige uke trakk lengste strå av de ti «voksenbøkene». Denne uken bekjentgjøres årets Brageprisvinnere – der Sharifs ikke så veldig tykke bok er nominert i klassen for barnebøker.

– Folk i alle aldre har likt boken. Det er jeg takknemlig for, sier Gulraiz Sharif, som egentlig tenkte på lesergruppen Young Adults da han tomlet den inn på mobiltelefonen. Enten det var når han fikk en idé i parkeringskjelleren på Metro eller kona la ungene om kvelden så han fikk skrevet litt i sofaen foran TV-en.

Debuten kom til ham da han eksperimenterte med forskjellige stemmer. Han landet på Mahmoud, den rappkjeftede fortelleren i «Hør her'a» som med sine frodige og freidige betraktninger rundt det meste må håndtere en lillebror som betror ham at han føler seg som jente.

– Nå tenker jeg på å begynne å skrive på noe nytt. Det tar tid, jeg prøver å finne en ny stemme og skriver for å komme inn i en ny verden. Jeg eksperimenterer litt. De snakker om «den vanskelige andreboken», og den er svært vanskelig for meg siden det ble så mye tjo og hei rundt «Hør her'a!». Er jeg bare et one hit-wonder? Det er det jeg er redd folk skal tro. Presset på meg er veldig stort for å levere videre.

For seg selv

Egentlig så han for seg at gutta skulle lese debutboken. At de kunne kjenne seg igjen i brytningstiden boken beskriver, og tenke og fundere litt rundt det. Men ikke bare slo «Hør her'a!» størst an blant kvinner og jenter: Det gikk dessuten slik Mahmoud sier i boken: «Norske nordmenn digger sånt. De elsker at en utlending, muligens litt undertrykket […] skriver om hvordan det er å være svarting, om alle arrene, om all smerten, alle vanskelighetene».

– Det er litt meta! De setningene ble veldig populære hos anmeldere, ler Gulraiz Sharif hjertelig – og fastslår:

– Det er flest «norske nordmenn» som har lest «Hør her'a!». Men også en del innvandrerungdom og unge voksne har lest boken min. De har takket meg for å ha inkludert dem – gitt dem en stemme, delt deres humor, sier Sharif, som likevel ikke vil tas til inntekt for noen andre enn seg selv.

– Jeg skriver for min egen del, min hobby, jeg tuller rundt. Jeg kan ikke være talsperson eller ambassadør for en hel tro, en hel kultur, et land med 220 millioner innbyggere. Som enkeltperson kan ingen ha svaret på dette – om du er muslim eller en vanlig nordmann, sier han og medgir at han tok utgangspunkt i seg selv da han fant sin første litterære stemme.

Bare Ruth

– Egentlig er Mahmoud meg som 15-16-17-åring. Alltid kødde litt med ting, se alt med skråblikk. Drøy humor – men ikke for drøy. Jeg ville gjøre ham til en superhelt. Han er en god storebror, en god venn. Det var formålet med Mahmoud: Å gjøre ham til en du kan heie på. Unger trenger slike forbilder. Det er slike som gjør at vi kan leve sammen. Mahmoud er min lille superhelt også. Det folk har likt er måten han støtter broren på, sier Gulraiz Sharif:

– Jeg har bare fått hyggelige tilbakemeldinger. Leserne føler den tar opp viktige temaer, og gir dem innblikk i en verden. Og så har de også fått slappe litt av – selv med tunge temaer som innvandring, rasisme, kjønnsidentitet, for dette er også feelgoodroman som gir leserne en god latter.

– Jeg har skrevet en bok om en pakistansk gutt på 15 år som har fått så mange lesere. Det er hyggelig – og fascinerende, for det viser at følelsesspråket er universelt. Hvorfor skal folk ellers gidde å lese boken? Det er nesten ikke en nordmann med i boken, bare Ruth som kommer ut av skogen med poser som klirrer.

Krimdrømmer

Selv om koronaen risikerer å sette en stopper for det, er Gulraiz Sharif også klar for en klassisk øvelse for forfattere som har bemerket seg: Å bli bokbadet av Anne Grosvold. Det skjer i så fall 14. desember. Da følger han etter flere av sine egne helter.

– Jo Nesbø har jeg vært fan av siden jeg var fjortis. Og Ingvar Ambjørnsen, han er sjefen selv med Elling-bøkene, de er noe av det beste jeg har lest, sier Gulraiz Sharif som røper litt hvor fremtidig forfatterland muligens ligger når han deretter ramser opp Unni Lindell, Karin Fossum og Jørn Lier Horst.

– Jeg har veldig lyst til å skrive krim! Det har jeg drømt om siden jeg leste Nesbøs bok «Flaggermusmannen». Det kuleste var at han het Jo, smiler han. Det bringer Gulraiz Sharif over til et annet drama med drap.

– Jeg liker å gå inn i hodet på folk, inn i det psykologiske dypet, sier barneskolelæreren som leste «Forbrytelse og straff» av Dostojevskij som 15-åring etter at en fetter fortalte om boken.

– Etter det slukte jeg alt av Dostojevskij. Han er den store helten. I disse tider hvor vi Netflix-binger 40 serier i måneden er det litt kult og fascinerende å forsvinne inn i noe så gammelt og mesterlig.