– Jeg er imponert over journalister

Vi snakker selvsagt om Alexandra Gjerpen, som spiller en av hovedrollene i TV-serien «22. juli», som Aftenposten-journalisten Anine Welsh. Fra før har hun fire sesonger med TV-serien «Unge lovende» bak seg. Hun har altså spilt i to av de mest sette seriene på NRK – så det er nærliggende å tenke at hun har hatt sitt ‘gjennombrudd’, og fra nå av kan velge og vrake i roller på TV, film og teater.

Slik ser ikke Alexandra Gjerpen på det selv.

– Jeg tror ikke at det finnes noe som heter det store gjennombruddet i dette yrket. Det er mange små. Man bygger stein på stein, sier Sandnes-jenta nøkternt.

Nøkternhet ser ut til å være nøkkelen. Hun spiller heller ned enn opp sine bedrifter. Jovisst, det hender at hun blir gjenkjent på gaten, men ikke veldig ofte, og det er bare hyggelig. Joda, hun må fremdeles gå på auditions, og det gjør fremdeles litt vondt hver gang de sier «nei», forteller hun.

– Men jeg er heldig fordi jeg har fått en synlighet. Det er enormt mange virkelig gode skuespillere rundt om i Norge som ikke blir sett. Vi har et skattekammer av gode skuespillere i Norge, og jeg er superglad for å være med i en produksjon som bruker så mange av dem.

Lærte av journalistvenninne

Alexandra er mer interessert i å skryte av journalister etter å ha gitt liv til Aftenposten-journalisten gjennom NRK-serien.

Anine er oppdiktet, som alle hovedrollene i dramaet, hvor begivenhetene sees fra hjelperne og observatørenes side – fra pressen, sykehuset hvor ofrene ble behandlet, politiet, de som fant overlevende - og fra vanlige Oslo-borgere, som ble rykket ut av sin trygge hverdag, av bomber og skudd en sommerdagen for snart ni år siden.

– Jeg har lært en masse om journalister og hvordan de jobber. Jeg gikk lange turer med min venninne Helene Skjeggestad som er journalist i Aftenposten i virkeligheten, og snakket i timevis med henne. Det som slo meg er hvor mye ansvar journalisten har, hvor hardt de jobber og hvordan de holder sammen og er kollegiale, sier Alexandra Gjerpen.

Viktig og sårbart

Hun forteller at hun hverken har lest Åsne Seierstads bok eller andre bøker om 22 juli. Hun ville oppdage det som skjedde «samtidig» som karakteren. Journalisten forstår jo kun gradvis hva som har skjedd, hun ser det ikke ovenfra som fortid.

– Hva gjorde du selv gjorde 22. juli 2011, og hvordan reagerte du?

– Jeg bodde i New York, og fikk haugevis av meldinger fra venner og kjente om at de var i sikkerhet. Jeg skjønte ingenting. Gradvis oppdaget jeg at regjeringskvartalet var angrepet og at det var skutt på Utøya. Det var underlig å komme tilbake til Norge og ikke ha vært en del av dette.

– Takket du ja med en gang du fikk tilbud om rollen?

– Ikke før jeg hadde lest manus. Dette er ikke fiksjon. Så det er sårbart. Jeg hadde berøringsangst overfor hele temaet. Men det er en historie som er viktig å fortelle.

– Hva har du har lært om å spille i TV-drama?

– Det er to skoler i TV- og filmproduksjon, grovt fortalt. Den ene er håndholdt kamera, mye impro og veldig nært og intimt. I «Ung og lovende» lærte jeg å spille for TV. Vi lo mye og hadde det gøy.

– Så er det den store produksjonen hvor det er mye penger involvert, hvor hvert minutt teller, hvor det er femtitalls statister der ute, men akkurat nå er det jeg som står foran kamera og jeg må prestere. Mye kan gå galt, og det skal i hvert fall ikke være meg som ødelegger tagningen. Det er et mye større ansvar. Det var da vi spilte inn «22. juli» at jeg forstod hele denne prosessen.

– Har du en spesiell retning som du bekjenner deg til, er du for eksempel en «metodeskuepiller»?

– Nei, jeg bruker fantasien. Det var slik jeg lærte det på skuespillerskolen også. Jeg er nysgjerrig og forsøker å være åpen. Da jeg var i 20-årene, var jeg mer opptatt av at «dette og dette liker jeg, og dette slett ikke».

Ikke sex og singelliv

Å bli skuespiller lærte hun i New York, hvor hun bodde i seks år. Gjerpen er både amerikansk og norsk statsborger, så hun hadde et alternativ da hun fikk avslag på Teaterhøgskolen fire ganger. Livet i The Big Apple viser seg imidlertid å være ganske så forskjellig fra «Sex og singelliv». Det var mer serveringsjobber enn skuespillerjobber, og økonomien var en utfordring.

– Men nå ville jeg ikke vært mitt ville liv i New York foruten! Jeg lærte like mye om livet som om skuespillerkunst. Det var et enormt eventyr, konstaterer hun.

– Du fikk vel neppe kultursjokk, du med din delvis amerikanske bakgrunn?

– Jo, absolutt. Når man er ny et sted, er man helt avhengig av de man tilfeldigvis møter. Jentene jeg møtte først, var mest interessert i å bli gift før de var fylt 30. Mens jeg var fokusert på karriere. De snakket bare om dating og kjærester, og jeg syntes de var på en annen planet.

– Hvorfor var det så viktig for deg å bli skuespiller?

– Jeg kan ikke svare noe annet enn at det alltid har vært noe jeg har hatt innmari lyst til. Jeg gikk på dramalinjen på videregående. Men jeg hadde også andre ideer. En stund ville jeg bli fotograf. Men det var ikke så gøy som å spille. Så gikk jeg i lære for å bli filmklipper, men det var heller ikke så gøy som å spille.

– Og før jeg fikk muligheten i «Unge lovende», etter lang tid med få roller, tenkte jeg på å søke skoler for å bli veterinærassistent.

Gatekatt

Hun forteller at hun er ekstremt glad i dyr av alle slag, og deler leilighet med en stor og fet, kastrert svart hankatt som heter Charlie. Hun fikk ham fra dyrebeskyttelsen I USA, han hadde levd et tøft gateliv før han ble reddet.

– Charlie blir bare fetere og fetere for hver dag som går, og det unner jeg ham. Han er innekatt og veldig sosial, sier matmor.

– Har du noen roller du veldig gjerne vil gjøre en gang i fremtiden?

– Cruella de Ville! Jeg vil være outrageous og slem mot dyr, jeg som er så glad i dyr. Jeg har lyst til å spille skurk, hittil har jeg vært nokså snill. Når jeg blir gammel nok, vil jeg gjerne spille heksa Martha i «Hvem er redd for Virginia Wolf».